Testmetoder for transformatorolje
Legg igjen en beskjed
Transformatoroljetesting er et avgjørende skritt for å sikre sikker drift av kraftutstyr. Testmetoder dekker flere aspekter, inkludert fysiske, kjemiske og elektriske egenskaper, for å sikre at transformatoroljen opprettholder utmerket ytelse i isolasjon, varmespredning og lysbueslukking.
Rutinetesting og tilsvarende metoder
Fastsettelse av sammenbruddspenning: Brukes til å vurdere isolasjonsstyrken til transformatorolje. Et spesialisert oljekopp og elektrodesystem brukes, og spenningen økes gradvis i et jevnt elektrisk felt til oljeprøven brytes ned. Sammenbruddsspenningsverdien registreres. Standardmetoden er GB/T 507-2002 "Bestemmelse av nedbrytningsspenning for isolasjonsolje". Generelt er kravet til nedbrytningsspenning for olje brukt i 110kV og over utstyr ikke mindre enn 40kV.
Fuktighetsinnholdsbestemmelse: Fuktighet reduserer isolasjonsytelsen betydelig og akselererer aldring av olje. Karl Fischer-metoden (coulometrisk metode eller volumetrisk metode) er en vanlig brukt høy-presisjonsmetode som er i stand til å oppdage fuktighet på ppm-nivå. Den relevante standarden er GB/T 7600-2014. Under drift er fuktighetsinnholdet i oljen vanligvis kontrollert under 20~35mg/L.
Syreverdibestemmelse: Gjenspeiler graden av oljeoksidasjon; for høye syreverdier kan korrodere utstyr. Sure stoffer i oljen titreres med en kaliumhydroksid-etanolløsning, og resultatet uttrykkes som mgKOH/g. Relevante standarder er GB/T 264-1983 eller SH/T 0254. Under drift bør oljesyreverdien ikke overstige 0,1 mgKOH/g.
Dielektrisk tapsfaktor (tanδ): Karakteriserer størrelsen på tap av oljeisolasjon og er en viktig indikator for å bedømme forringelse av oljekvaliteten. Det måles ved hjelp av en dielektrisk tapstester under spesifikke temperatur- og elektriske feltforhold. Relevant standard er GB/T 5654-2007.
